Kvinnebevegelsen utfordrer / Noushin Ahmadi Khorasani - The Feminist School
     
  Home
About Us
News
Articles
Campaign
Help We Need
Movement Detainees
Events
Our Supporters
Iranian Women in the Media
Iranian Women’s Calendar
Deutsch
Italiano
Français
فارسی
Facebook
Links
Contact Us
In the same section
  -Understanding sexual assault through breaking the definitions / Atlas Torbati
 
  -Report on European Association of Development Institutions on ‘Women’s Movements Responses to New Global Political and Economic Dynamics’
 
  -Let Women Fight Their Battles / Negin Sattari
 
  -A Report Back from Research Visit to Egypt of Professor Nayereh Tohidi
 
  -Humour as Soft Repression in Aqa’ed al-Nesa: Notes on the Macro-Politics of Ridicule vis-à-vis Gender / Mostafa Abedinifard
 
  -A hymn for Nasrin Sotoudeh on the occasion of New Year / Mansoureh Shojaei
 
  -The Women We Are / Shirin Bahramirad
 
  -Gender, environment and place based globalism / Wendy Harcourt
 
  -Slørets tale / Noushin Ahmadi Khorasani
 
  -Malala’s wounds on Nasrin Sotoudeh’s body / Mansoureh Shojaee
 

 


The Web
The Feminist School

 

Home page > Articles > Kvinnebevegelsen utfordrer / Noushin Ahmadi Khorasani

Kvinnebevegelsen utfordrer / Noushin Ahmadi Khorasani

Friday 20 January 2012

print


Kommentar, Uten grenser-spalten 20.01.2012

Kvinnebevegelsen utfordrer Iranske kvinner utfordrer institusjonene hvor religion og politikk er sammenvevd. Vi forandrer på våre «krav om likestilling».

19.01.2012 17:45 – Av Noushin Ahmadi Khorasani, Teheran Iran

Noushin Ahmadi Khorasani: Forfatter og utgiver bosatt i Teheran. Kjent aktivist i kvinnebevegelsen og arrestert flere ganger. Noushin skriver eksklusivt for Ny Tid.

nytid: Teheran, Iran. Debatten om islam, kvinnerettigheter og sekularisme har vært et kontroversielt og meget utfordrende tema blant iranere de siste tretti årene. Denne debatten har ikke bare pågått i akademiske miljøer og blant den intellektuelle eliten, men også i forskjellige kretser og institusjoner i landets sivilsamfunn.

Et av de mest sensitive temaene har vært tvetydigheten om hvordan samfunnsendringene kan gjennomføres i retning mot demokrati og sekularisme, når samfunnet styres av et religiøst politisk system. Det har vært en stor utfordring å finne ut med hvilke metoder et religiøst styre kan miste sin legitimitet.

Dette har ført til viktige diskusjoner blant iranske kvinneaktivister de senere årene. Til tross for at debatten i kvinnebevegelsen har rot i to ulike ideologiske tradisjoner, har tilstedeværelsen av begge kamptradisjoner bidratt til en større kvinnebevegelse og hjulpet demokratiseringsprosessen.

Noen aktivister mener at et politisk system mister sin legitimitet og at et demokratisk og sekulært system blir etablert bare når det finnes en alternativ diskurs, med andre verdier og standarder. Denne gruppen betrakter ethvert kollektivt initiativ for samarbeid mellom forskjellige vinger i kvinnebevegelsen, til og med ideer som islamsk feminisme, som en bekreftelse av det regjerende politiske systemet i landet, og derfor stemples samarbeidet eller ideen som ikke-legitimt.

En større gruppe i kvinnebevegelsen tar avstand fra slike dogmatiske synspunkter. De prøver å benytte anledningen til å arbeide innenfor eksisterende legitime institusjoner og gi en mer demokratisk fortolkning av disse.

Fra begrep til institusjon

De eksisterende institusjonene har lenge hatt legitimitet i folket og kvinneaktivister prøver å benytte disse for å skape folkebevegelser og sette kvinnerettighetene på institusjonenes dagsorden. På denne måten kommer udugeligheten og svakheten av disse legitime institusjonene fram i lyset.

Institusjoner med potensiale og vilje til å tilpasse seg kvinnenes krav, prøver å beholde sin legitimitet gjennom demokratiske reformer. Kvinneaktivistenes mål er å belyse udugeligheten av de legitime institusjoner ved å sette dem foran en vanskelig og utfordrende prosess i møte med kvinnerettigheter og demokratiske reformer.

I ethvert samfunn og gjennom en historisk prosess, blir noen verdier, begreper og personligheter forvandlet til en «institusjon» og får en ny sosial posisjon. De blir lagt til grunn for bedømmelse av andre begreper og personligheter, de blir legitimitetsgivende institusjoner. Et eksempel er revolusjonslederen Ayatollah Khomeini (1902-1989) som ble forvandlet til en legitimitetsgivende institusjon i det nye regimet.

«Religion» har også gjennomgått en lignende prosess i løpet av flere tusen år. Etter den iranske revolusjonen i 1979, har religion blitt en institusjon som har gitt legitimitet til det nye politiske systemet. I dagens Iran har statlig religion og arven etter Ayatollah Khomeini blitt til en mektig institusjon som danner grunnlaget for hele legitimiteten til det politiske systemet.

«Valgets» betydning

For vår kamp om kvinnerettigheter er det viktig å merke seg at «personlig bevissthet» ikke nødvendigvis fører til «sosial bevissthet». For eksempel ble «demokratisk valg» først i 2009, tretti år etter revolusjonen, forvandlet til en legitimitetsgivende institusjon for det politiske systemet.

Dette var resultatet av en kollektiv sosial erfaring, som også skapte den store folkebevegelsen etter presidentvalget i 2009. Bevisstheten om et «demokratisk valg» som en institusjon, spesielt for den yngre generasjonen, tok sin form under presidentvalget i 1998 hvor reformvennlige Mohammad Khatami ble valgt som landets president.

Begrepet «demokratisk valg» var ikke en nasjonal prioritering i årene rett etter revolusjonen i 1979. Derfor kunne det nye regimet benytte seg av en meget stor valgdeltakelse, rundt 98 prosent, uten å tilby et klart politisk program.

«Valg» hadde ikke sin moderne og demokratiske mening i den sosiale bevisstheten, begrepet ble oppfattet som lydighet eller erkjennelse av religionen, basert på følelser og religiøs tro.

Ayatollah Khomeini, den ubestridte revolusjonslederen, var etter revolusjonen den mektigste politiske legitimitetsgivende institusjonen til det nye politiske systemet. Han ba nasjonen om å delta i det første valget etter revolusjonen og gi sine stemmer til Den Islamske Republikk. Med en så mektig religiøs og politisk institusjon, kunne enhver form for politisk system få stor oppslutning.

Det er en fare å betrakte de etablerte institusjonene essensialistisk, det vi si med en uforanderlig kjerne. Denne betraktningen hindrer den sosiale bevegelsen som prøver å forandre eller reformere de eksisterende institusjonene innenfra.

Nekter dialog

Et eksempel på passivitet grunnet essensialistiske betraktninger, er iranske myndigheters oppfatning av internasjonale relasjoner. De har ikke forstått den historiske forvandlingen av abstrakte begreper som «menneskerettigheter» og administrative organisasjoner som «De forente nasjoner» (FN).

Disse er nå forvandlet til store maktfaktorer med stor gjennomslagskraft i internasjonale relasjoner, og i tillegg bidrar de til nasjonal og internasjonal legitimitet. Iranske styresmakter med sitt essensialistiske syn, har mistet påvirkningskraft internasjonalt, til og med til sin egen fordel.

Denne betraktningen av sosiale og politiske institusjoner finnes dessverre også i en del av de iranske kvinneaktivistene. Denne gruppen nekter enhver form for dialog eller samhandling med institusjoner som gir legitimitet til landets politiske system. De tolker enhver tilnærming til etablerte institusjoner som forsoningspolitikk med regimet.

Denne tolkningen kan se ut som teoretisk riktig, men i praksis svekker den kvinneaktivistenes evne til å påvirke kvinnepolitiske prosesser i landet. Enhver institusjon med nasjonal eller internasjonal legitimitet er en del av maktrelasjoner og må ta hensyn til utviklingen av maktbalansen mellom folket og staten. De etablerte institusjonene får en form for fleksibilitet, tross deres historiske karakter som ser uforanderlig ut.

All erfaring viser at før et demokratisk alternativ kan legges fram, må ethvert samfunn ha tid til å kunne erfare de tradisjonelle institusjoner fullt ut. Det er i lys av små og store kollektive erfaringer i det eksisterende systemet, at svakhetene og udugelighetene kommer fram.

Den «puristiske alternativ-diskursen» gjør at kvinneaktivister ikke kan delta i den kollektive erfaringen som folk går gjennom. På samme måte mister kvinneaktivistene muligheten til å forandre de eksisterende institusjonene innenfra. De mister muligheten til å materialisere demokratiske institusjoner ut fra abstrakte begreper og idealer og på denne måten skape et demokratisk alternativ som også er legitimitetsgivende til det politiske systemet.

Kvinnene utfordrer

I lys av det skrevet ovenfor, kan man påstå at de demokratiske institusjonene bare kan dukke opp fra de tradisjonelle eksisterende institusjonene. Iranske kvinner er uten tvil en stor maktfaktor som med sine ikke-voldelige og reformvennlige metoder som til daglig utfordrer de institusjonene hvor religion og politikk er sammenvevd.

De voksende kreftene av ikke-voldelige kvinneaktivister, med en mer demokratisk tolkning av eksisterende institusjoner, kan aktivisere større folkegrupper i å utfordre de etablerte institusjonene. De kan også legge fram alternative løsninger innenfra, løsninger som er langt mer demokratiske enn de gamle.

Mer demokratisk tolkning av eksisterende institusjoner, som religion, kan skape en større ramme for ikke-voldelige og lovlige aktiviteter hvor flere og flere mennesker kan delta. Dette vil på to måter føre til mer demokratisering og sekularisering:

For det første forsterkes kvinners posisjon og andre underordnete samfunnsgrupper i maktbalansen. For det andre kan samfunnet, basert på sine allsidige kollektive erfaringer i eksisterende system, materialisere de «demokratiske begrepene» til «demokratiske institusjoner».

Jeg vil avslutte dette med et konkret eksempel fra Iran. Anledningen til større aktivitet for kvinneaktivister i tiden den reformvennlige Khatami var president (1998-2006), gjorde at den kollektive erfaringen fra tjue års anstrengelse ble til en sosial maktfaktor som kunne forandre «krav om likestilling» fra et begrep til en institusjon. Fra den perioden har ordet «likestilling» fungert som en alternativ institusjon, som et mål for et «godt eller dårlig» politisk styre. ■

Oversatt fra farsi av Nariman Rahimi

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 20.01.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid - klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

Source:

http://www.nytid.no/meninger/artikler/20120119/kvinnebevegelsen-utfordrer/

Take Action

Sign the petition of one million signatures to end discriminatory laws against women.

- Sign petition (for support of Campaign for One Million Signatures)

- sign the petition (for release of women’s rights activists)


Follow-up of the site's activity RSS 2.0 | Site Map | Private area | SPIP |